published 11/05/1999

Store miljøutfordringer i oljenæringen

Hvert år genereres 15.000 tonn spesialavfall under lete- og produksjonsvirksomhet på sokkelen. Selv om det meste er ganske ufarlig og godt uttynnet, betyr de enorme mengdene at det her er snakk om et miljøproblem som må tas på allvor.

Til tross for at reinjisering i borehullet er den billigste og beste måten å bli kvitt avfallet, sendes fortsatt den overveiende delen til land for behandling og deponering.

Nylig søkte også enda seks miljø- og oljerelaterte selskaper Statens Forurensningstilsyn (SFT) om å etablere et mottaksanlegg for oljeholdig spesialavfall, nærmere bestemt i Jøssingfjord.

Strenge utslippskrav

Nye krav til utslipp av oljebasert kaks i begynnelsen av 90- årene førte til at bruk av oljebasert borevæske i praksis ble forbudt. Dette ga støtet til utvikling og forbedring av en rekke alternative produkter. Kjemikalieutslippene representerer likevel en lang rekke stoffer med svært forskjellig virkning på miljøet.

Bare på Ekofisk har Phillips sluppet ut vannbasert oljeslam ved boring, mens oljebasert boreslam siden 1992 er fraktet til lands etter bruk. Borekakset ligger nå spredt i 100 meters omkrets rundt plattformene og vil være svært vanskelig å suge opp fra 70 i meters dyp.

Mens avfallshaugene kan være opptil fem meter høye der det er boret i senere tid er lagene mer moderate rundt de eldste borehullene.

De største volumene er uorganiske borekjemikalier. Sammen med en lang rekke andre kjemikalier, står disse på OSPAR (Oslo- Pariskonvensjonen) sin A-liste over kjemikalier som antas å ha liten miljøeffekt. Noen kjemikalier har likevel en viss akutt gifteffekt.

Erfaring viser at slike kjemikalier fortynnes svært fort i vann, slik at merkbare miljøproblemer unngås i umiddelbar nærhet av utslippskilden. Andre kjemikalier inneholder tungt nedbrytbare molekylforbindelser som muligens kan ha bioakkumulerende egenskaper.

Langtidsvirkning

Selv om nesten hele kjemikalieutslippet på kontinentalsokkelen består av stoffer som er antatt lite miljøfarlige, er det bekymring knyttet til eventuelle ikkeavdekkede langtidseffekter av kjemikaliene. Blant annet av denne grunn arbeides det kontinuerlig og aktivt med å utvikle nye kjemikalier med mindre miljøeffekter.

Ved utslipp av vannbasert borekaks vil vannfasen hurtig løse seg opp i vannmassene, mens selve kakset vil spre seg i vannkolonnen og sedimentere på sjøbunnen over et vidt område. Ved bruk av syntetiske borevæsker vil borekakset oftest oppføre seg som vannavstøtende kittaktige aggregater som faller til bunns og danner kakshauger. Avhengig av borevæsketype vil således vannsøylen eller sjøbunnen bli mest utsatt for utslippene.

I dag krever SFT at borevæsker skal testes med hensyn til akutt giftighet, biologisk nedbrytbarhet og potensiale for bioakkumulering. Biologisk nedbrytbarhet bestemmes ved å la bakterier i sjøvann bryte ned prøven, mens potensiale for bioakkumulering bestemmes ved å måle hvordan prøven fordeler seg mellom vann og et løsemiddel.

Deponi og gjenvinning

I Jøssingfjorden planlegger man å ta hånd om 80.000 tonn oljeholdig spesialavfall årlig. De store oljeselskapene skal være positivt innstilt til etableringen som ventes å koste ca 150 millioner kroner.

For problemene vokser, og boreslam og borekaks lagres nå midlertidig på baser langs hele kysten. På industriområdet Helleren i Jøssingfjord er planen å gjenvinne så mye som mulig ved termisk behandling og mekanisk rensing. Restproduktene blir resirkulert boreolje, isolerte tungmetaller, grus og sand. I tillegg utvinnes olje som kan utnyttes for oppvarming. Dersom myndighetene vil, blir ovnen bygget med kapasitet til også å motta industriavfall fra Rogaland og deler av Vest- Agder.

Også deponi i fjellhall vurderes. Som en del av konseptet er det også utredet mottaksanlegg for lavradioaktive avleiringer i borerør uten at det er en forutsetning for etableringen.

Med minst et halvt års konsesjonsbehandling blir anleggsstart tidligst neste høst, med driftsstart ett år senere.

Reinjisering billigst

Ved å male opp og siden reinjisere avfallet slipper en transporten til land, samtidig som man kvitter seg med problemene for all fremtid. Borerester omdannes her til en homogen slurry som reinjeseres i borehullet. Dette kan i dag gjøres ved å benytte en automatisert og kontinuerlig prosess.

Under slurry-produksjonen tilsettes både sjøvann og avløpsvann. Systemet kan derfor også utnyttes for å deponere organisk materiale direkte i havbunnen. I denne forbindelse vil avfallstoffene bli fordelt over store områder istedenfor at det oppstår hauger med avfallstoffer under boreplattformene.

I Procutsyetemet, som blant annet benyttes ved flere av Statoils installasjoner pumpes avfallet direkte tilbake i borehull og injiseres i berglaget 1200 meter under plattformen.

Sammenliknet med deponi på land har dette også vist seg å være økonomisk lønnsomt. Da man vurderte de ulike alternativene for Åsgaard, ble kostnadene for deponi på land sammenliknet med reinjisering, og her var det klart billigere å reinjisere kaksen. Etter Åsgard er lønnsomheten blitt enda bedre.